Putinismen og andre dystopiske fremtidsutsikter

Russland har revidert sin utenrikspolitikk. Den peker mot en usikker fremtid for menneskeheten.

Dystopiske Dystopier. Det Idéhistorisk Student-tidsskriftet MOLO hadde i vår Utopier og Dystopier som tema. Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», introdusert av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868. En dystopi beskriver et anti-utopia, et «ikke-godt» sted å være. En dystopi er altså motstykket til en utopi. Karl Westergaard omtaler, i en artikkel i samme MOLO, «dystopi» som en «fremtidig verden, stat eller samfunn med uhyggelig, avskrekkende sosialt, rettslig og politisk system». Et samfunn som en helst bør unngå og/eller avverge om mulig. Så vet vi det.

Dystopisk litteratur. Ole Orlando Rognlien har i samme MOLO tatt for seg noen forfattere med bøker som presenterer dystopiske fremtidsutsikter. «The dancing boy» av Sara Johnsen beskriver et fremtidig Norge preget av nylig å ha gjennomlevd en rekke pandemier og kriser. Økte forskjeller og bosettinger i lukkede områder er utfallet. Samlingspartiet, som i boken styrer Norge, ble populært fordi det sørget for at alle fikk mat og skolegang gjennom krisene. Men det utvikler seg etter hvert til noe som ligner Putins parti i Russland i dag.  Blant bøkene som er omtalt er også Houellebecqs «Underkastelse» der historien begynner i 2022 (boken ble utgitt 7 år tidligere) og beskriver hovedpersonens opplevelser av konfliktene mellom franske nasjonalister og muslimske fundamentalister. Utviklingen er basert på pessimistiske spådommer som stadig oppfylles.

George Orwells dystopiske «1984». En bok vi ikke kommer unna når vi først er i dystopi-modus er George Orwells «1984», utgitt i 1949, som beskriver et dystopisk Storbritannia som er innlemmet i supermakten Oceania. Oceania preges av konstant krigføring i en verden delt mellom tre supermakter der Eurasia og Eastasia er de to andre. I noen områder nord i Afrika og syd i Asia kriger supermaktene stadig om herredømme over landområdene. Norge, er til orientering, i denne romanen, en del av Eurasia. Mer om dagens «Eurasia» følger nedenfor. I Storbritannia i 1984 har man et Sannhets-departement og Tankepoliti som sørger for å holde folk hjernevasket. Historien omskrives. Alle tegn til opposisjon utraderes, og alle overvåkes. Det styrende sjikt er Partiet som har som mål å oppnå kontroll over innbyggerens bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Partiet har utviklet Nytale, et forenklet språk, som gjør det enklere å endre innbyggernes oppfatninger om fortiden og å ha kontroll over nåtiden.

Russlands reviderte dystopiske utenrikspolitikk. Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skriver i Aftenposten 2. mai om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her omtales Russland som «en spesiell statssivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Så kommer det eurasiske kontinentet med særskilt omtale av Kina og India. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge og tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre angelsaksiske stater. USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt altså i henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Også professor Bernt Hagtveit har kommentert denne i Aftenposten. Det ser ikke lyst ut om vi ser fremover med et slikt utgangspunkt.

Inspirasjon til andre mulige dystopiske fremtidsutsikter. Det er ikke vanskelig å finne dem i dag. Bare tenk på Det Grønne Skiftet og alt som går galt og kan gå galt når vi skal realisere dette. Jim Lovelock er død, han med Gaia. Nylig døde også William Steffen han var en av pådriverne for utvikling av vår forståelse av Jordens komplekse tilpasningssystem, et intrikat samvirke mellom mange biokjemiske og fysiske komponenter og at risikoen er stor for at vi ville overskride grenser som gjør forholdene på planeten vår ustabile slik vi kan oppleve det i dag. Jørgen Randers, han med "Grenser for vekst" fra tidlig 70-tall, er i ferd med å gi opp. Men fortsatt er klima-fornekterne mange. Eller tenk på Kunstig Intelligens KI eller AI) som mange mener er i ferd med å nå singularitetsnivået der maskinene overtar og gjør mennesker overflødige. Nærmere i tid er ustyrlige strømpriser, prisvekst for øvrig, kronekurs på vei ned og styringsrente på vei opp mot et nivå der de fleste lønnsmottakere må spise kald grøt hver dag og klare seg med det. Og enda er det noe tid til Donald Trump kanskje igjen blir president i USA med planer som klart ikke vil gjøre tilværelsen tryggere. Jeg vurderer å skrive mer om dystopiske fremtidsutsikter om jeg finner den rette vinklingen. Inspirasjonene i tiden vi lever i er som antydet her mange.